I hjertet av Umbria, i Nord-Italia finner vi en liten høyde der Assisi ligger. Byen med sine gamle festningsmurer ser ut som enn krone.  Når man kommer innom murene, har en følelsen av å komme rett inn i middelalderen.  På hvert gatehjørne er det nesten som om man venter å støte på helgener som levde her. Hit kom vi, 60 rebekkasøstre fra distrikt 6.  Det var så stor oppslutning om turen,  at vi måtte deles i 2 turer à ca 30 søstre.  Eks DSS Gerd Strømmen hadde også denne gang tatt initiativet til, og lagt opp, denne turen sammen våre kjente guider, Kjell og Slomo,  fra turoperatøren Travel and Learn.  Str. Gerd hadde gjennom året jevnlig sendt oss 7 reisebrev med fantastiske bilder fra Frans av Assisis liv.  Vi hadde derfor god anledning til å forberede oss til det vi skulle oppleve.

Vi ankom Roma via Amsterdam kl. 11.55. med KLM.  På bussturen til Assisi, som varte i ca 3 timer,  fortalte vår guide Kjell  om hva vi skulle få se og oppleve om Frans`s liv.
Frans ble født i 1182 i Assisi.  Han var ett av  de mange barna til Pietro Bernardone, en rik tekstilhandler, og kona Pica.  Døpenavnet hans var Giovanni (Johannes), men faren endret navnet hans til Francesco (Frans) for å ære Frankrike, som han hadde handelssamband med.

Som barn gikk Frans på skolen ved San Giorgio-kirken, men han var ikke særlig opptatt av skolearbeidet.  Som ung var Frans mer opptatt av den moderne trubadurkunsten, foruten fest, moro og natteliv i gatene i Assisi, til stor forargelse for folket i byen.

I 1202, da Frans var 20 år gammel, brøt det ut en krig mellom Assisi og nabobyen Perugia.  Frans var en av de mange unge som dro i krigen.  Slaget endte med nederlag for Assisi, og Frans ble sittende i en kummerlig fengselscelle i Perugia i ett  år før faren fikk kjøpt han fri.  Frans slet lenge med sykdom etter dette fengselsoppholdet.

Våren 1205 brøt det igjen ut en krig med Perugia, og  Frans skulle igjen reise ut i krig som ridder.  Allerede dagen etter vendte han hjem igjen etter å ha fått en religiøs åpenbaring i Spoleto.  En dag Frans var alene inne i den fattige, falleferdige kirken San Damiano, rett nedenfor Assisi,  satte Frans seg ned ved alteret for å be.  I følge legenden  snakket Jesus Kristus til han fra et gammelt bysantisk krusifiks og oppfordret han til å sette i stand sitt forfalne hus. Denne opplevelsen i 1205 i den fattige kirka San Damiano,  ble vendepunktet i livet hans.  Han satte i gang med å restaurerte kirken.  Han arbeidet også på andre kirker i området og brukte penger både av sin egen og farens lomme.

Frans sin nye livsvei var ikke akkurat slik den ambisiøse faren hadde tenkt for sønnen sin, og konflikten endte med et dramatisk brudd.  På plassen ved det tidligere romerske Minervatemplet i Assisi, stilte Frans seg fremfor Biskop Guido og borgere i byen, tok av seg alle klærne som han hadde fått av faren, leverte dem til han og sa: ” Før sa jeg far min Bernadone – nå sier jeg Fader Vår du som er i himmelen……..”.
Etter dette hadde Pietro Bernardone aldri mer kontakt med sin sønn.  Frans skal likevel ha hatt noe kontakt med sin mor, som delte mye av Frans sitt syn på livet.

Unge Klara kunne ikke rive seg løs fra minnet om den nakne Frans foran Minerva-tempelet.  Hver gang hun sto foran vinduet og kikket ned på torget kom det tilbake.  Hver gang begynte hennes hjerte å banke raskere.

Kvinnenes oppgave den gang var klar,  - å være en ettergivende og lydig kone. Hva kvinnene mente, var uten betydning. Tanken på et slikt liv ga Klara gysninger.  Hun måtte snakke med Frans.  Den siste tiden hadde de møttes nede ved elven, først tilfeldig, etter hvert mindre tilfeldig. Da Klara sendte bud om at hun måtte snakke med han, sa han at det ikke var mulig, hun var for ung, og han hadde valgt et liv der det ikke var rom for henne.  Hun insisterte, men han nektet.
Det gikk et par år og hennes far døde.  Hun var 18 år og hadde arvet en formue.  Familien planla bryllup og hun måtte gjøre et valg.  Frans og Klara hadde møtt hverandre jevnlig over et par år.  På Palmesøndag i 1212 hadde hun pyntet seg ekstra til messen i Domkirken.  Det var som om hun hadde forberedt sitt eget bryllup.  Da kirkeklokkene slo tjuefire slag den kvelden, snek hun seg ut og gikk mot stedet der Frans ventet.  Han så på henne og da hun knelte foran han  i lyset fra bålet, var Klara vakrere enn han noen gang hadde sett henne.  Hun knelte foran han og ba han velsigne henne. Frans løftet forsiktig en lokk av det lange blonde håret hennes. Så klippet han det med langsomme bevegelser.  Han utførte handlingen med sørgmodig ærbødighet, vart som om han behandlet et lite barn. Han var beveget.  Så tok han et hvitt og et sort klede og la dem, ett av gangen,  over hodet hennes.  Slik gikk det til at Klara ble hans trettende følgesvenn.  Frans og Klara hadde et nært forhold, bygd på gjensidig beundring, respekt og ekte tro og på sine livsoppgaver.  Hun valgte klosterlivet for å forenes med Frans og Vårherre.  Sikkert er det at Frans besøkte Klara i San Damiano-klosteret og rådførte seg med henne.  Hun ga ham støtten, tryggheten og inspirasjonen han trengte gjennom hele livet, helt til sin siste dag.  Da Frans i sine siste leveår ble alvorlig syk og så å si blind, flyttet han inn i San Damiano-klosteret og lot seg pleie av Klara.  Der skrev han et av de vakreste diktene, Solsangen. Sannheten om Klara og Frans forhold, ligger begravet med henne i krypten, i en glasskiste.

De spedalske var utstøtte, og folk både fryktet og foraktet dem som var syke.  Utenfor Assisi var det et lasarett hvor de spedalske kunne bo.  De ble regnet som døde for denne verden.  Frans delte til å begynne med den samme avskyen for de spedalske.  Han gjorde alt for å unngå dem.  Om han ga dem almisser, var det alltid gjennom en annen.  Men han opplevde at avskyen for de spedalske og andre vanføre mennesker stengte for den åndelige utviklingen hans.  Under bønnen fikk han bud om å snu ryggen til det som før var glede, og heller gjøre glede til det han før hadde avskydd.  Da han en dag møtte en av de spedalske på veien mot Assisi, bestemte han seg for å gjøre noe radikalt med sin oppfatning.  Han ga selv en mynt til den syke og kysset den forkrøplede hånden hans.  For å få bukt med sin egen avsky, bodde han en tid sammen med dem for å utvikle seg åndelig.  Frans orienterte seg nå sterkere mot de aller svakeste og utstøtte i samfunnet.  Når Frans siden kom til en by, slo de ring om han og ringte med kirkeklokkene.

Vel fremme i Assisi, dro vi direkte opp til Basilikaen di San Francesco.  Denne kirken ble bygd som gravkirke for den hellige Frans.  Vi besøkte først overkirken med de tjueåtte verdensberømte fresker malt av Giotti de Bondene og hans malerverksted.  De viser Frans av Assisis liv.  Kirken er overveldende utsmykket med nydelige farger med gullstjerner i taket.  Likeså er underkirken rikt utsmykket med et flott høyalter og det buede taket var smykket med takmalerier. Frans` legeme ble flyttet hit i denne delen av kirken da den sto ferdig. Senere ble han flyttet til krypten midt under kirken.  En diger steinblokk står midt i rommet, med et lite alter foran.  Gjennom en vindusstor åpning i blokken ser vi hva den inneholder: Sarkofagen hvor Frans er begravd. 

Vi spaserte så videre over torget forbi Minervas tempel, hvor Frans hadde oppgjøret med sin far.  Videre til den nye kirken Chiesa Nuova, som var Frans´ fødested og hvor familien hadde sitt bosted og tekstilutsalg.   Videre til oratoriet  til St. Francesco Piccolino og  St.Claire-kirken som ble bygget for Klara og som var det første stedet Frans ble begravet.  Videre gikk turen til San Rufinokatedralen, kirken hvor både Frans og Klara ble døpt – og hvor Klara innså sitt kall.

Ettermiddagen ble avsluttet med en enkel middag på en hyggelig lokal restaurant.

Neste dag ble vi kjørt inn til middelalderbyen Assisi, hvor vi startet vår tur ved porten til den vakre skogen i Subasio-fjellet . Vi spaserte på en bred sti inn i skogen,  omkranset av høye bladkroner av gamle trær som lind, ask og mange sorter eik. Skogbunnen var flere plasser dekket av små alpefiol.  Det var et nydelig vær og vi hørte fuglene i tretoppene.  
Etter en drøy halv times gange  kom vi frem til Eremo delle Carceri.  Her pleide Frans å trekke seg tilbake i bønn og ha sine samtaler med fuglene.  Da han kom hit første gangen i 1205 etter sin omvendelse, fantes det kun en liten grotte der. Etter at Frans begynte med sine bønnestunder her, fulgte mange andre munker etter hvert i hans spor og trakk seg tilbake i flere grotter som fantes rundt om i fjellet.

Etter en liten pust i bakken her,  tok vi så plass i våre små minibusser tilbake til byen og til San Damiano, som knytter seg til Frans´ omvendelse.  Også denne kirken er rikt utsmykket med fresker som viser forskjellige hendelser i Frans` liv. Blant annet da han talte til krusifikset og oppgjøret med hans far, Pietro Bernardone.  Vi satte oss ned og deltok i en stille stund under en bønn i selve kirkerommet.   Vi vandret videre forbi  St.Clairs Oratori (alter) før vi kom ut i en liten hage med blomster og noen små rosentrær, -  en plass for fred.

Nå var tiden inne for en lett lunsj på restauranten La Rocca.  Her var det mange gjester i samme ærend som oss og praten gikk livlig på flere språk.

Etter måltidet fortsatte vår reise med buss til  middelalderbyen Gubbio.  Det var begynt å regne lett, så det var greit å benytte kabelbanen opp til  klosteret Sant´Ubaldo som ligger på toppen.  Vi besøkte så den utrolige vakre katedralen som ligger tett ved.  
Om kvelden spiste vi middag i hotellets spisesal.  Det var en spesiell aften, hvor str. Gerd snakket litt om turen og presenterte søstrene. Deretter ble hun takket av søstrene, som setter stor pris på at hun tok initiativet og arbeidet med å arrangere denne turen for oss.  Det ble en hyggelig avslutning på en begivenhetsrik dag.  

Den tredje dagen gikk turen direkte til Santa Maria degli Angeli med Porziuncola-kapellet.  Dette var stamklosteret til Frans og brødrene. I 2012 ga abedden på Monte Subasio, det lille kapellet til Frans med et stykke jord.  Betingelsen var at den alltid skulle være Ordenens hovedkvarter.  Dette ble dermed frasiskanernes stamkloster.  Kapellet var forlatt og i dårlig stand  og Frans restaurerte det med sine egne hender.
Senere ble dette hans yndlings tilholdssted og nesten som hans hjem.  Frans døde,
bare et lite stykke fra denne kirken, i sin munkecelle, 3.oktober 1226, 44 år gammel.
Selve Santa Maria degli Angeli-kirken er også utsmykket med fresker fra Frans`liv. Mange mennesker var her i bønn og vi følte auraen av mange hundrede års historie.  Inne i kirken finner vi det lille Porziuncola-kapellet. Det var altså her at fransiskanerbevegelsen startet. ”Som et lite bankende hjerte står det lille kapellet oppreist midt inne i den store kirkekroppen.  Den Hans og Grete-lignende kirkekroppen står der med spisst tak og et lite klokketårn.  Å trå over terskelen inn i kapellet kjentes som å stige inn i Frans`hjerte”.

Turen gikk så videre til Santuario de Maria de Rivovorto, (ca 3 km fra Assisi). Frans og brødrene fant tilhold her.  Etter at Frans fikk anerkjennelse av Paven i 1209,  kom han direkte fra Roma og bosatte seg her. 
I 1211 ble han jaget bort av lokale bønder og flyttet så til Porzuincola. Vi besøkte her det store hullet i gulvet i det nedre kirkerommet,  hvor Frans og hadde sin steinhytte, med et lite kapell i midten og med to rom. Da vi besøkte selve kapellet pågikk det en gudstjeneste på engelsk der med flere turister.

Vårt neste besøk gikk til klosteret  og basillikaen på La Verna. Turen tok ca 2 timer med buss oppover det buktende, vakre, mystiske Casentino-landskapet.  Vi skulle spise lunsj hos nonnene,  men før dette besøkte vi klosteret.  Her holdes det hver dag en hellig prosesjon til minne om da den  hellige Frans fikk sin stigmata (sårmerker) det var den 14.sept. 1224.
Det sies at Frans etter dette bar Kristi sårmerker på kroppen for resten av livet.

Om ettermiddagen besøkte vi byen Arezzo, som er en av de tolv viktige etrusiske byene, de skalte Dodecarpolis.  Den er velkjent spesielt for sine pottemakere.  De lager karakteristisk glasert keramikk av mørk leire, og rødmalte vaser.  Byen er også kjent for sin flotte kirke,  Santa Maria della Pieve og sin årlige middelalderfestival. Det ble også litt shopping i byen for de som ville det, andre bevilget seg en stille stund i den vakre kirken.

Mot kvelden var neste program et besøk på den store vingården Cantina Pucciarella,  som ligger ved den idyliske Innsjøen Lake Trasimeno.  Vi besøkte først produksjonslokalene med vinkjellerne.  Her var det mye vin.  Det luktet vin i alle rom.  Her ble det også anledning til å kjøpe Lungarotti vin og  nydelig Balsamico, noe mange gjorde. Vår flinke guide fra vinhuset fortalte at firmaet hadde 130 ansatte.  Dette innbefattet også et 5-stjernes hotell i nærheten, Le Tre Vaselle, hvor vi hadde en flott aften med mye god mat og drikke. Riktig en festaften! Alle var gode og mette og i godt humør, da vår flinke bussjåfør snodde seg ut fra parkeringsplassen og tilbake til vårt hotell.

Byen Spoleto sto på programmet den fjerde dagen, på vei til Roma og hjemreise.
I Spoleto fikk vi anledning til gå litt i gatene og besøk noen butikker.  Det var mest krukker og suvernirer, men også oljer, oster  og skinker.
Underveis til flyplassen kjørte vi innom et lite sjarmerende vertshus hvor vi fikk servert lunsj.  Ute i hagen var det masser av frukttrær og esler og gjess som ville  hilse på oss.  Det var et deilig avbrekk i koselige omgivelser.

Da vi  igjen var vel om bord i bussen oppsummerte vår guide Kjell hva vi hadde opplevd på turen, og det var ikke lite.  Alt dette på 4 dager!  Heldigvis har vi mange reisebrev og bilder, samt  post fra Travel and Learn., som vi nå kan gå igjennom igjen for å sette alt i perspektiv.  Og,  vi har virkelig fått satt oss inn i middelalderen og blitt kjent med Frans og Klara, og det asketiske livet de levde.  De døde unge, Fans 44 år og Klara ca 54. 

Tusen takk til vår str. Gerd for den fantastiske opplevelsen!